Tilbake i øst

Jeg sitter på bussen fra Ventspils til Riga, og merker hvor glad jeg er i dette. Dette Øst-Europa.
Her, hvor ingenting er stress, og hvor alt er litt mer koselig. Her hvor bussjåføren pynter bussen sin med en falsk blomsterbukett, en blå kanin og lysende terninger. Og hvor den samme bussjåføren tar tjue minutters pause for å spise middag.
Hvor alle stormer til for å hjelpe, selv om de ikke egentlig skjønner hva du vil. Hvor, om du bare spør, får svaret "ja". Hvor Liva og Ly bor. Hvor de kan det med høyhælte sko. Hvor man alltid er litt skeptisk på forhånd, men alltid blir positivt overrasket. Hvor det koster 30 kroner for en sushimiddag, og tjue kroner for ei flaske vodka. Hvor du aldri vil kjøpe noe i en klesbutikk, men går inn bare for å studere plaggene. Hvor folk tar seg tid til deg, uansett hvor lite de har.
Jeg var ikke klare over det, men jeg har savnet det.
Jeg kommer snart tilbake.

Når livet snur

Ni år gammel flytter Zama-Zulu Shange fra Sør-Afrika til Århus med familien sin. Som 18-åring blir hun forelsket. Etter 16 års ekteskap finner hun ektemannen i seng med en annen mann. Hun forlater han og flytter til London. Etter tre år i England, i 2002, blir hun syk. Sykdommen slipper aldri helt taket. Hun blir sykmeldt fra jobben i FN, og reiser til Sør-Afrika i håp om at et varmere klima skal hjelpe. Her faller hun om på baderomsgulvet.

Jul i øl-landet

I Danmark, er juleøl en kjær tradisjon. De store bryggeriene slipper sitt årlige juleøl med en stor fest på oktobers siste fredag. Denne dagen kalles J-dagen, og handler om en ting: å bli full.
I 2003 lanserte foreningen Danske Ølentusiaster ØJ-dagen. Den første dagen i november er alle landets mikrobryggeri invitert til å slå seg sammen med barer og kafeer for en kveld med kvalitetsøl. Det handler om å smake og å nyte.
I Århus ble denne dagen i år feiret på Fairbar. Arbeidet har pågått i flere måneder, og bartenderne er klare til å servere det de mener er det aller beste juleølet Danmark har å tilby.

Komprimeringsdritt

Jeg elsker audioslides. Jeg koser meg med å se dem, og jeg elsker å lage dem.
Jeg liker det så mye, at jeg har sittet på skolen i hele dag for å finpusse prosjektene mine, sånn at jeg kan dele dem med dere som finner det for godt å følge med på bloggen min. Og det etter en måneds workshop, men dager, netter og helger med jobbing.
Det skal med andre ord ikke stå på innsatsen, men det skorter på teknologien. De jævla videoredigeringsprogrammene, og de jævla formatene. Nå vil ikke Final Cut komprimere slik jeg og bloggen min vil. For å gjøre dagen perfekt vil Final Cut heller ikke åpne prosjektene mitt på noen andre maskiner enn de på rom 207 i bunkeren på Olof Palmes Allè. Det rommet jeg blir kastet ut av klokka åtte fordi jeg ikke har nøkkelkort.
Derfor ingen audioslides i dag. Men i morgen er en ny dag. Med blanke ark. Med fargestifter. Med godt mot, og så videre, og så videre.

Jøss, som tida går

Den går så fort at jeg ikke rekker noen ting. For å starte der jeg sluttet sist, så ble det mildt sagt et interessant environment-prosjekt.

Jeg reiste til Tyskland. Berlin ble prioritert, research nedprioritert. Det kunne gått riktig så ille, men endte ganske så bra, på en organisk gård på den øst-tyske landsbygda. Jeg oppsummerer som følger: 
- Bildemessig: Fantastisk. Jeg måtte bare smile når jeg kom inn porten. 
- Menneskene: Meget interessante. På hver sin måte. 
- Mat: Vegetariansk og vegansk. Potet. Gulrot. Riskake. Og en hel drøss med pærer. 
- Atmosfære: Utrolig avslappende, men med et drama uten like bak kulissene. 
- Sånn ellers: En hel masse Didj-spilling. To vel energiske barn. En døende geiteflokk. Ingen dusj. Utedo/ingen do. En liten språkbarriere. Harold and Maude og Cat Stevens. 

Teksten kan dere gjette dere til så lenge. Her e noen av bildene:

Når man lager bildeserier over seks magasinsider får man smertelig erfare hva som ligger bak uttrykket "kill your darlings". Det gjør vondt når man må la de bildene man liker best, være igjen i Lightroom. Heldigvis har jeg en blogg. Værsågod: 

Mens jeg sitter og leter

Ny uke, nytt prosjekt. Denne gangen skal vi lage magasin. Det var kjempemorsomt helt til vi fikk temaet "environment". Jeg har googlet i to dager og har vondt i hodet. Hvor i all verden skal man lete?

Så jeg skifter tema til noe morsomt: bilder. I forrige uke fulgte etter Chris i to dager, enten han ville det eller ikke. Han er anarkist og liker å demonstrere. Det var utrolig morsomt, litt vanskelig og veldig lærerikt. Her er bildeserien fra en vanlig dag i Chris sitt liv:

Hei og hå!

Jeg tenkte at det var så lenge siden sist jeg oppdaterte folk og fe fra Århus, men det er det jaggu. Tida og pengene flyr, mens livet går sin vante gang her i Århus. Det er helt sykt at vi  faktisk har vært her i over en måned! I helga var vi på "Danmarks merkeligste festival" på studenterhuset. Som vanlig vet man aldri hva man får når det musikk i denne byen. Av tre band var et forferdelig dårlig, ett var bra, men ingen ville se på dem, og ett fikk alle til å danse og veive med glowsticks. Undertegnede intet unntak. Heldigvis finnes det ingen bildebevis.

Vi utforsker stadig byen, og er på utkikk etter nye steder å gå. Litt på grunn av at veldig mange steder her i byen på hver sin måte faktisk er ganske dårlige. Vi kan konstatere at man har det ikke mer moro enn man lager det selv, og så kan man le av det i ettertid. Det være seg Dr. Alban eller verdens verste pizza.

Vår siste oppdagelse er Sirkus-Baren like utenfor sentrum. Den er full av klovner og øl til 16 kroner. Der har vi ikke vært enda, men dit vil vi gå. Kanskje på torsdag. Da kan vi forhåpentligvis feire et vel overstått "a day in the life of"-prosjekt. Men frem til da er det knallhard jobbing. Noen er flinke og er snart ferdige med oppgaven, andre (gjett hvem) er ikke så effektive, og belager seg på en lang natts jobbing mot morgendeadline på onsdag. Men det er moro!

I morgen skal jeg forresten til Viborg på demonstrasjon. Det er skolearbeid. Kan jeg klage?

Kjære mandag

Etter å ha slumret i en time, slo jeg av vekkerklokka og sov videre i dag. Til jeg våknet av meg selv et par timer senere. Mmmm. Dagen i dag er Photoshop/lesedag. Jeg skal lese om fotofortellinger og portretter. Og så skal jeg photoshoppe bilder fra festuka. Jeg er så utrolig heldig som er her. Jeg lærer kjempemye hver eneste dag på skolen. Jeg gleder meg til alt vi skal gjøre, uansett hva som står på planen, og selv om jeg noen ganger lurer på hvordan jeg skal klare dette. Jeg ante virkelig ikke at det er så vanskelig å ta bilder. Det er faktisk kjempevanskelig.

Det har vært ei forteffelig helg i festivalmodus. Masse folk ute i gatene, og mye rart å se på om man har tuslet rundt i byen. Nydelig risottomiddag og vin av ymse kvalitet. True Blood-maraton og masse sjokolade.

Ha ei fortreffelig uke alle sammen! Min starter med lunch med klassen. Vi i Emmasvej stiller med drikke, guttene stiller med mat.

Takk for pakken, mamma!

Det er ikke alltid jeg gjør så mye om dagene. Men likevel går de unna, og jaggu er det ikke snart helg igjen. På skolen gjør vi stort sett to ting; tar bilder eller snakker om de vi har tatt. Jeg hadde aldri trodd at det å sitte i 5-6 timer i mørket i en bunker og se på og snakke om bilder skulle være så morsomt. Men det er det. Og utrolig lærerikt. Jeg håper bare jeg får det til i praksis også.

Sånn ellers går årets festuge sin gang her i Århus. I går var Dr. Alban på besøk i Ridehuset. Det var vi også. Det er kanskje den dårligste konserten jeg noensinne har vært på. Ikke bare kanskje heller, forresten. Vi fikk nå i alle fall danset litt. Man har det ikke mer moro enn man lager selv, som de sier.

Nå er det Lightroom-tid. Jeg elsker Lightroom. Jeg elsker RAW. Jeg merker jeg blir litt nerd her i Århus.

Alt som kommer med helga

Her velger jeg rolige, fredelige Danmark som studiested. Og hva skjer? Jo, først er vi femti meter fra å bli truffet av selvelste lynet. Lynet her er helt vilt. Det lyser opp hele himmelen når det slår ned, noe som egentlig var ganske kult. Helt til vi nesten ble truffet på vei hjem i går kveld. Da ble det bare skummelt.
Turbulensen fortsatte i dag. Midt i vår første dag med ordentlig undervisning, som forresten var utrolig interessant, begynner det å fly helikopter utenfor vinduer vårt. Så får vi en mail om at vi ikke må forlate skolen fordi de jager en bevæpnet raner. Herregud, det er Danmark, jo!
Vi roer herved ned med grilling, kubb og øl med gamle og nye bekjente.
Ha ei fortreffelig helg!

Ja, så bor jeg i Danmark

Og det er litt rart. Det går stadig opp for meg at "jeg er faktisk her", hver dag. Det er veldig rart. Jeg har bodd her i snart ei uke. Jeg har begynt å tenke på engelsk, siden det går i stort sett bare det om dagene. Dansk er drittvanskelig å skjønne, og de synes det er litt vanskelig å skjønne norsk. Heldigvis får jeg noen norske pustepauser med Lars, Iram og svenskene.

Hele nytt-land-og-ny-by-opplegget er fortsatt litt forvirrende og litt slitsom, men mest av alt bare moro. Heldigvis er den første skoleuka lagt til at nå skal man bli kjent med hverandre. Og heldigvis bor jeg med tre andre, så det er ikke så vanskelig. I dag har vi ligget i parken i sola, hørt på afrikansk musikk og sett på sykler. Det var fint, og ekstremt avslappende.

Verdt å nevne er også at jeg faktisk, tro det eller ei, for tiden er et a-menneske. Med tre biter hvite Ikea-gardiner og morgensol kommer til og med jeg meg opp om morgenen, og har så god tid at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg mens vi venter på bussen. Måtte det bare vare.

Nå gleder jeg meg til neste uke. Da starter alvoret. Det er kjempeskummelt og utrolig spennende.

Jippi, jippi, det er høst!

Sommeren har har vært utrolig lang. Ikke så rart, den har vart i tre måneder nå. For all del, jeg har storkost meg, men endelig er det august. Jeg har gledet meg til denne uka helt siden jeg fikk en mail fra Danmarks medie- og journalisthøjskole en dag i Murmansk i mai.

Det er to dager til jeg flytter til Danmark. I morgen skal jeg lage min siste enquet på leenge. I morgen skal jeg pakke mine 20 kg baggasje, pusse objektivene mine, og gjøre klart mitt nye fantastiske kamera til sin første langtur. Herregud, som jeg gleder meg. Jeg har til og med lært meg å telle på dansk.

Siden forrige gang jeg blogget har det Storåsfestival. Den beste. Det har også vært Frøyafestival. Med Åge. Det var veldig koselig, og så sånn ut: 

Rolig. Godt.

Jeg glemmer å blogge når jeg er hjemme. Det kan jo ha en sammenheng med at det skjer svært lite her på i Orkdal om dagene.

Denne helga har jeg ikke gjort noen verdens ting. Jeg har plutselig hatt tid til alt jeg hele tiden tenker at jeg skal gjøre, og som egentlig er ganske så koselig. Som å lese helgemagasinene i norske aviser, å leke med Photoshop, å sove så lenge jeg vil, og å se Tour de France. Digg.

Jeg har forresten ikke tatt noen bra bilder på jobb. Derfor må jeg leke meg med gode, gamle Øst-Europeiske minner. Sukk.

Puh...

Gårsdagens blogginnlegg ble litt kort, siden jeg var utrooolig sliten og trøtt etter to lange dager på highwayen, et par glass vin, og veldig god mat.
For det første: Åse og Knut er Marit Ann & Orlyns to svært så søte og en smule viltre hunder.
For det andre: Alle som bruker å få kort når jeg reiser: jeg glemte det rett og slett denne gangen. Sorry! Men ta det med ro, jeg skal tilbake, og da skal det bli kortskriving. Jeg lover.
For det tredje: Det er et slit å reise fram i tid. I morges er i morges for meg, men egentlig ikke, og i alle fall ikke for de her hjemme. I går er i går, men ikke helt i går likevel, og ikke i går for de som lurer på hva jeg gjorde da.
Hvis du skjønner.
I dag har da Anniken og jeg reist. Det tok sånn ca tolv timer for meg, og mange, mange flere for stakkars Anniken. Med en del flere kilo i kofferter, sekker, vesker og poser (og det er helt sikkert ikke bare baggasjen som har lagt på seg) ble det et slit, og ganske dritt til slutt.
Men vi var i alle fall enige om at det har vært super-dupert, og at vi må gjøre det igjen. Det er fortsatt masse USA igjen for oss å oppdage!
Nå skal jeg legge meg i min egen seng. Det skal bli utrolig godt. Og i morgen skal jeg slappe av, nyte å våkne på min egen pute, sove så lenge jeg vil, være ut i trøndersola (hvor jeg ikke trenger å tenke på solkrem hver halvtime), og kanskje se på mine tusentalls bilder fra Amerika.
Tenk, vi var der.

Siste stopp; Bloomington

Med et "arriving at home" fra GPSen ankom vi Bloomington, Minnesota etter ufattelig mange timer i caben vår. Der ventet Marit Ann og Orlyn med corn cubs, rødvin og Åse og Knut på slep. Det var kjempekoselig.
Nå har vi pakket ned kongler, skjørt og gekkoer, og er nesten klare for retur til Norge. Vi vil vel egentlig ikke hjem, men sånn er det.
Det skal bli litt godt også. Bittelitt.
Men vi kommer tilbake.

Vi, amerikanerne

Vi har ikke vært her så lenge, men begynner så smått å legge til oss amerikanske vaner. Cola til middagen er selvfølglig. Og middagen er gjerne burger i alle sine merkelige former. I går skrudde vi på tven for første gang på turen for å se litt trash tv, som heldigvis ikke så trash likevel, og i dag har vi vært på kino med skittles og junior mints som snacks. Helt umerkelig har vi også begynt å droppe å oversette ord til norsk når vi snakker. En uvane som vi forhåpentligvis legger igjen på flyet.
Sånn ellers er det varmt. Nå nærmer klokka seg ett på natta, og det er fortsatt som en varm norsk sommerdag ute. Og i dag var det overskyet. Det gir i alle fall Anniken og meg mulighet til å bruke våre dyrt tilegnede Vegas-kjoler/skjørt.
I morgen trekker vi så smått mot Minneapolis.

Oh my god! What are they doing?

Jo, vi hopper. I dag har vi hoppet masse i Grand Canyon. Noen kalte oss suicidal, men det gikk da bra denne gangen også.

Grand Canyon var sykt. Sykt, sykt, sykt. Jeg leter etter andre ord å beskrive det med, men jeg finner de ikke. Som en av de andre turistene sa det mens han sto ute på kanten: It's ok when you look down at the bushes, but then you look further and further, and you're like, "oh".
Så endte vi opp på Lu Lu's Sleep Ezze Motel i Page. Noen ganger er Lonely Planet rett og slett genialt. Ei middelaldrende par tar imot oss, gir oss et rom, og sender oss rett på supermarkedet med et rabattkort og "as long as it's dead, we can grill it".
Vi kjøpte alt som var godt. Tomater, sopp, steik, reker, asparges og mais. Og de grillet. Mmmmm. Vi tar med et par tips hjem.

Masse sushi, men ingen lue

Jeg har gått på tidenes budsjettsmell. Ikke fordi jeg har gamblet så mye, men fordi Vegas er Vegas. Det er et helt eget univers. Midt ute i ørkenen ligger det plustelig en by hvor alt som er feil er riktig, man ikke vet helt hvor man er, og i alle fall ikke når det er.
Det knappe døgnet i Sin City var surrealistisk fra start til slutt. Fra "the valet" tok over bilen vår, til vi sjekket inn på hotellet som hadde løver i bur, til den konstante lyden av pengespill, til stripperne ved rullettbordene, til vaktelen og kamskjellene til middag, til sushi til forkost og så videre og så videre. Det var uforglemmelig, både på godt og vondt. Og det var for one night only. Adri mer Vegas, sier jeg. Kanskje.
Nå sitter jeg på et motellrom i en by i Arizona. Kingman heter den. Det kryper kakkerlakker rundt omkring på gulvet vårt, og jeg er helt svett av varmen tross at det nærmer seg midnatt.
Men livet er fint. Det går bare litt på sparebluss fra nå av.

Jeg skal kjøpe meg lue i Vegas

Etter to dager i skogen, er vi på veien igjen. I dag følger vi GPS-dama langs freewayen til selveste Las Vegas. Som jeg gleder meg! Der skal det bli biff, sushi og rullett. Og kanskje litt champagne. Jeg har nemlig til gode å feire semesteroppgave-karakteren enda. Den ble bra.
Jeg tenkte også å klippe meg i Vegas. Langt hår på road-trip passer dårlig. Men nå vet jeg ikke om jeg tør. For å si det sånn, så kommer jeg til å bli veldig brun på høyre side av hodebunnen. Og på høyre skulder. Anniken kommer til å bli brun på venestre underarm og over knærne. Martin er litt mer vant til "the sothwest sun", og har foreløpig berget ganske bra. Men vi har blitt gode på solkrem. Og det er bra, for det blir visst bare verre...
I Vegas skal jeg også kjøpe meg ei ny lue. Den gamle ligger igjen et sted på Golden Gate Bridge.

State of California

I dag sto vi opp i Santa Cruz, spiste frokost i Monterey, brente føttene våre på sanda i Big Sur, spiste burger i ingenmannsland, be solbrent på veien, og legger oss til å sove i Visalia.
Vi cruiser gjennom California i denne:

...og jeg elsker det. Jeg har fylt to minnekort på to dager. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det.
Så kan jeg si til pappa som påstår at de er på en plass som er så mye finere enn noe sted i USA; You're on. Her er dagens bidrag fra oss her vest:

Det er litt vanskelig å ta bilder av steder som er så fine. Man klarer liksom ikke å rettferdigjøre dem på et bilde.
Sånn ellers har Anniken kjøpt seg klatresele, Martin har kjøpt seg hjelm, og jeg har kjøpt meg en kopp. På den står det Life is good.

Pakker og leter

Akkurat nå pakker jeg for livet. Det er tre og en halv time til jeg setter meg på bussen og starter turen mot USA. Likevel har det ikke helt gått opp for meg at jeg skal reise.
Nå pakker jeg. Som vanlig ble det ganske sånn i siste liten. Og som vanlig tar det mye lenger tid enn det burde fordi jeg ikke finner ting.
Jeg har i alle fall med meg passet. Da går det bra.
Neste gang jeg blogger er jeg sånn ca 9 tidssoner lenger vest, og forhåpentligvis litt solbrent.

I dag har jeg plukket liljekonvall med farmor

Et sted mellom hvitveisen og jordbæra blomstrer linljekonvallen. Det beste av alt: den lukter like godt som den ser ut.

Det er sånne ting jeg gjør for tiden. Jeg plukker liljekonvall, lærer meg å gå på line, leser, ligger ute når det er sol, ser film når det regner. Og så spiser jeg ganske mye. Sånn har dagene gått i snart tre uker. Det er utrolig hvor fort tiden går selv om dagene går så sakte, og jeg har ikke fått gjort halvparten av alt jeg tenkte jeg skulle gjøre i løpet av disse ukene.

Det jeg derimot har lyktes med, er å tilpasse meg USA-tid. "Være oppe lenge, sove lenge", sier storebror. Det har passet meg utmerket.

Neste uke er jeg der. Tenk det!

NÅ er der sommerferie

Semesteroppgaven er postet. Jeg tar herved sommerferie.
Herregud, så godt det føles. Denne uka har jeg sittet så mange timer foran pc-en at det har gjort meg fysisk uvel. Jeg har vondt i rygg og mage. Ja, til og med kneet gjør vondt. Jeg er svimmel når jeg står opp, og kroppen min vet ikke lenger forskjell på dag og natt.
Nå skal jeg bli et menneske igjen. Nå skal jeg spise frokost så lenge jeg vil. Jeg skal være ute i sola sånn som alle andre. Jeg skal lese bøker og aviser.
Jeg skal gjøre akkurat det jeg vil. Hele tiden. Jeg gleder meg!

Kjersti og Beth: Vi har vært superflinke! Og det har vært kjempemoro.

Norge, mitt Norge

Jeg elsker å være i Norge igjen.
Jeg puster frisk luft. Jeg kan stå opp om morgenen og ta meg et glass vann rett fra springen. Fantastisk. Jeg kan gjøre meg forstått på norsk (sånn stort sett). Jeg kan spise boller med brunost og frukt som smaker til frokost.
Alt dette, til tross for at jeg bare så vidt har krysset grensa. Jeg er i Kirkenes, og fortsatt nærmere øst enn vest. Her er skiltene fortsatt krylliske, og i går traff vi et par russere på butikken, ute for å kjøpe sylteagurk.

"Det er jo ikke akkurat fint" (eller noe lignende), sa Anniken da vi sto på Jakobsnes og kikket på Kirkenes by i dag.
Kirkenes er ikke verdens navle, det er vel alle enige om, men tro for all del ikke at Sør-Varanger er blottet for turistattraksjoner; I dag så vi stedet hvor Nord-Norges første tennisbane ble bygd, og her er det plantet tre som lukter sukkerspinn.
Så når det tydeligvis bare er utsikten det står på, er det bare å snu seg 180 grader og se mot Russland hvor man kan nyte synet av det erverdige Boris Gleb-kapellet.
Slå den, du!
Dagens russiskkurs (siden jeg fortsatt befinner meg i grenseland): Пожалуйста. Værsågod.

Oransje og svart-stripet

Ja, nå skal dere høre: I dag er det 9. mai. Russlands frigjøringsdag, og det feires litt som vår 17. mai. Folk går i tog, roper sikkert hurra, er ute i byen og koser seg i sola. Jeg har gledet meg til denne dagen helt siden vi kom til Russland. Men hvor var jeg da toget gikk? Jo, i senga. Sovende. I går var det nemlig konsert i Kola. Det var verdt å miste 9. mai-toget for, for å si det sånn. Det er evigheter siden jeg danset så mye. I inngangen blir jeg møtt av ei jente som tilbyr meg to gratisbilletter. Jo, takk, sier jeg, og skipper elegant billettkøen, før jeg får spandert et glass latterlig billig øl. Jeg liker Russland bedre og bedre og bedre.
Kvelden endte for øvrig med å shotte ting man tenner på i hotellbaren, med en russer i en påskegul genser som mammaen hans hadde strikket. Det var også ganske morsomt.
Dagens russiskkurs: Ленина, ледокол. Lenin, isbryteren.

Jeg skal smile i hele sommer!

Vi har flyttet fra økonomietasjen til buisnessetasjen på Hotell Zori, og plutselig er alt veldig mye bedre her i Murmansk. Internett fungerer, doen fungerer og sola skinner.
Sånn for å toppe det hele raser det inn med gledesmail i innboksen min.
Bra mail nummer 1: Jeg har komme inn på Danmarks medie- og journalisthøjskole! Jeg gliser fra øre til øre. Champagnen ligger i minibaren.
Bra mail nummer 2: Rorbuabilder fra Camilla. Gode minner.
Bra mail nummer 3: Veilederen vår til bacheloroppgaven sier noe sånt som "Det ser ut som dere er VELDIG på rett vei".
Dagens russiskkurs: рынка, а не супермаркет. Marked, ikke supermarked.

Tre historier fra Russland

Nummer en: Vi er i Moskva en lørdags kveld. På veien kjøper vi tre Sibirskaya Corona. Nede på metroen kommer tre politimenn bort til oss. Det er visst ikke lov til å drikke øl der. Vi tilbyr dem flaskene våre. Neida, sier de. Bare gjem de litt bort. Så vi putter de på innsiden av jakken, og går videre.
Nummer to: 12 dager i Russland har satt litt spor. I rulletrappa på metroen på mandag, brukte jeg dødtiden til å file mine rosa negler. Det er på tide å komme seg over grensa igjen.
Nummer tre: Vi er er i Murmansk. Vi landet sent mandag kveld. Vi fløy to og en halv time rett nordover før vi landet landet, plutselig, midt inne i skogen. Uten å se verken flyplass eller landingsstripe. Så suste vi i 130 gjennom de 40 kilometrene inn til byen i en pirattaxi. Det var spenning nok for en dag, for å si det sånn.
Og så har jeg fått bruk for mariusgenseren. Fra Moskva til Murmansk var det en temperaturforksjell på sånn ca 25 grader.
Dagens russiskkurs: холодный. внезапно. Kaldt. Plutselig.

Hurra for mamma!

Jeg roper fortsatt hurra, hurra. I dag går hurraropene til mamma.

Gratulerer så mye med dagen! Håper du har hatt en fin dag!
Sender et slengkyss hjem til Kvåle fra Tverskaya Yamskaya, og håper det når helt fram.

I dag fikk vi endelig sett Kreml fra innsiden av muren. Vi fant omsider billettluka. Sto leeenge i kø, og la oss på plena for å hvile etterpå. Merkelig hvordan alt plutselig var grønt og blomstrende innenfor muren.

Vi har også kommet til kapittel to i "teste-trashy-Russland-ting". Beths negleprosjekt forsvant i søpla med limet. I dag prøver jeg falske øyevipper. De går foreløpig bedre, men hvem vet hva som skjer utover kvelden.

Dagens russiskkurs: Ура вам, что наполняет вашу год. Hurra for deg som fyller ditt år.

Heia første mai!

Russerne er bryr seg visstnok ikke om noe annet enn klær og fine biler. I dag trakk derimot de engasjerte ut i gatene. Og vi lekte med.

For første gang i mitt liv har jeg gått i tog på første mai. Jeg hadde ikke noe valg da jeg ble slukt av en folkemengde med røde hammer og sigd-flagg. Jeg marsjerte med resten av toget de siste metrene, og ropte "hurra, hurra" når de andre gjorde det.

For å starte med begynnelsen så ble vi vekt av korpsmusikk klokka halv ni i dag. Da hadde folk allerede blåst ballonger og forberedt seg til toget i flere timer. Første mai gjør russerne som vi nordmenn gjør den 17. De pynter seg til fest, går i tog, holder taler og roper "Hurra, hurra". Forskjellen er at det bor ti millioner i Moskva. Det vil si at det sto ganske mange folk i gata utenfor leiligheten vår i dag tidlig, klar til å marsjere mot Kreml.

Staten stilte på sin side opp med et uhorvelig stort anntall politi. De var så mange at jeg skjønner ikke hvor de kom fra. Det krydde. De sperret veier og sørget for at ingen kom seg inn på Den røde plass.

For Kjersti er 1. mai en lang tradisjon med godteri, tog og sanger. Så etter at vi kom tilbake har vi hørt og sunget med til både Internasjonalen, Din tanke er fri og Til ungdommen. Jeg vurdere å bli engasjert på ordentlig til neste år. For det var litt moro å leke i dag.

Dagens russiskkurs: Мы собрались здесь, и ждут поезда. Vi står her og venter på toget.

Vi spiller kort klokka ti

Ja, da sitter vi her med hver vår pc. Vi drikker Tuborg Black, leser om kongefamilieattentat og ser video av Britneys tampongtabbe. Kjersti står for underholdningen med høylesning fra fmylife (Fuck my life).
Ta det med ro, vi jobber litt også. Litt. I dag har vi også gjort vårt fjerde intervju. Det har gått litt i bølgedaler hittil. Noen intervju ler vi av, noen intervju gikk veldig mye bedre. Men nå begynner vi å finne sammenhengen, ser en vinkling i det fjerne, og diskuterer front. Det begynner altså å bli ganske så morsomt.
Det største problemet vårt er at ting tar tid. Heldigvis er tid noe vi har nok av. I går, for eksempel, brukte vi et par timer på å finne billettluka til Kreml. Vi fant den aldri.
Dagens russiskkurs: два в одном. To i en.

Det löser sig

Krisen er over.
Den oppsto i møte med vår første kilde fredag kveld. Etter et intervju som gir så som så, begynte vi å snakke litt om løst og fast. Som for eksempel staten. Her kom det fram at turister må registrere seg når de ankommer Russland. Det hadde vi oversett/glemt/hoppet elegant over, og vi var kun timer fra å være ulovlige innvandrere i landet. Stemningen ble heller ikke bedre av at han banket forsiktig i bordet og sa noe sånt som: "Dette landet er ikke slik det ser ut. På utsiden ser alt fint ut, og alle er veldig hyggelige, men på innsiden... Staten er ikke noe vennlig".
Så fikk han oss til til å love sånn ca ti ganger at vi skulle registrere oss.
Nå er det i orden. Litt på overtid, og med beskjed om at vi bor på hotell, ikke i en leilighet. Vi stiller huseier ingen spørsmål om hvordan hun ordnet det. Vi betalte, hun løste floken. Det er visst sånn det funker her.
Dagens russiskkurs: хорошо. Ok.

Nei, vi er ikke skutt

Du vet du er i Moskva når du prater og prater, og ingen skjønner hva du mener. Du vet du er i Moskva når vedkommende så gjerne vil hjelpe og prater i vei tilbake. Men du skjønner ingenting.

Jobbingen går så som så. Alt går litt tregt her i byen. Folk har det travelt, og alt er veldig fremment for oss. Vi har derimot hatt god tid til å bli kjent med byen, og det er noen forskjeller i forhold til vårt kjære hjemland:

Du vet du er i Moskva når stiletthæl er regelen, og ballerinasko er unntaket.

Du vet du er i Moskva når hun som går foran deg har like tynne bein som du har armer.

Du vet du er i Moskva når du føler deg som en seksåring når du skal lese navnet på metrostasjonene.

Du vet du er i Moskva når du bytter ut den blå dopapirrullen med en rosa.

Du vet du er i Moskva når vodka er billigere enn øl.

Du vet du er i Moskva når vodka er billigere enn brød.

Du vet du er i Moskva når trafikken er like travel midt på natta som midt på dagen.

Du vet du er i Moskva når du hører flere sirener enn fugler.

Du vet du er i Moskva når ikke kan gå et sted uten å møte noen med uniform.

Du vet du er i Moskva når du kan kjøpe hva som helst når som helst på døgnet.

Dagens russiskkurs: читать штрафа для печати. Read the fine print.

Jeg blogger slik at Kjersti skal slippe

I dag har vi gått rundt Kreml. Det var ganske sykt. Det høres teit ut, men det var det faktisk. Men selvsagt er Kreml stengt på torsdager, så vi kom oss ikke innenfor murene i denne omgang. Heldigvis har det seg sånn at vi skal være her i noen dager til. Det er vi ganske fornøyd med.

"Det var en høy vegg", sa Kjersti.

Ellers har Google translate blitt vår beste venn her i Tverskaja Yamskaja. Vi kan herved kommunisere med folk på flytende russisk. Det er i alle fall flytende for oss. Det gjenstår å se om våre russiske mottakere synes det samme.

Ja, og så så vi en kamel. Jeg trodde den var utstoppa, til og med etter at den begynte å røre på seg.

Dagens russiskkurs: Билеты в неделю. Billett en uke.

Vi anbefaler at du bruker gummihansker

Reise, reise, reise. Trondheim-København-Moskva. Billig sminke før forokost. Tog, metro og vandring. Masse tung baggasje, og utrolig snille og hjelpsomme russere. Lite/ingen engelsk, og litt for mye uforståelig russisk. Lite mat, stygg mat, gode kaker. Ei knust flaske kokosmelk, og ei flaske oppvaskpulver. Og to fulle, sovende menn langs toglinja. Det var onsdag 22.04.2009.
Etter en usannsynlig lang og innholdsrik dag, er vi omsider mette, og ganske så utslitte. Dagen har faktisk vart i snart 24 timer, hvorav to er brukt til søvn. Heldigvis har vi handlet et 60-kroners brød og masse pålegg til frokost når vi en gang våkner i morgen. Vi fant et bakeri som bekrefter påstanden om at Moskva er en av verdens dyreste byer.
Dagens russiskkurs: Рекомендуется пользоваться резиновыми перчатками. Vi anbefaler at du bruker gummihansker.

Ikke alt er trehvitt

På et soverom i andre etasje i et hus på Nesset pryder denne tapeten veggene. Her vokste mamma opp. Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig. Dagens trehvite og eggehvite vegger er ikke i nærheten.
Så kan man lure på hvilket land dette skal forestille, med hottentotter og cowboyer side om side med kokosnøttpalmer og giraffer.

For øvrig var det som alltid fint med ei helg på Frøya.

Nå venter Moskva.

Hei og hopp

Sånn. Nå blogger jeg også.
Denne er til mamma, og til alle andre som har lyst til å følge med.
For øyeblikket gleder jeg meg. Jeg gleder meg til Russland, til vår og til sommer.