Puh...

Gårsdagens blogginnlegg ble litt kort, siden jeg var utrooolig sliten og trøtt etter to lange dager på highwayen, et par glass vin, og veldig god mat.
For det første: Åse og Knut er Marit Ann & Orlyns to svært så søte og en smule viltre hunder.
For det andre: Alle som bruker å få kort når jeg reiser: jeg glemte det rett og slett denne gangen. Sorry! Men ta det med ro, jeg skal tilbake, og da skal det bli kortskriving. Jeg lover.
For det tredje: Det er et slit å reise fram i tid. I morges er i morges for meg, men egentlig ikke, og i alle fall ikke for de her hjemme. I går er i går, men ikke helt i går likevel, og ikke i går for de som lurer på hva jeg gjorde da.
Hvis du skjønner.
I dag har da Anniken og jeg reist. Det tok sånn ca tolv timer for meg, og mange, mange flere for stakkars Anniken. Med en del flere kilo i kofferter, sekker, vesker og poser (og det er helt sikkert ikke bare baggasjen som har lagt på seg) ble det et slit, og ganske dritt til slutt.
Men vi var i alle fall enige om at det har vært super-dupert, og at vi må gjøre det igjen. Det er fortsatt masse USA igjen for oss å oppdage!
Nå skal jeg legge meg i min egen seng. Det skal bli utrolig godt. Og i morgen skal jeg slappe av, nyte å våkne på min egen pute, sove så lenge jeg vil, være ut i trøndersola (hvor jeg ikke trenger å tenke på solkrem hver halvtime), og kanskje se på mine tusentalls bilder fra Amerika.
Tenk, vi var der.

Siste stopp; Bloomington

Med et "arriving at home" fra GPSen ankom vi Bloomington, Minnesota etter ufattelig mange timer i caben vår. Der ventet Marit Ann og Orlyn med corn cubs, rødvin og Åse og Knut på slep. Det var kjempekoselig.
Nå har vi pakket ned kongler, skjørt og gekkoer, og er nesten klare for retur til Norge. Vi vil vel egentlig ikke hjem, men sånn er det.
Det skal bli litt godt også. Bittelitt.
Men vi kommer tilbake.

Vi, amerikanerne

Vi har ikke vært her så lenge, men begynner så smått å legge til oss amerikanske vaner. Cola til middagen er selvfølglig. Og middagen er gjerne burger i alle sine merkelige former. I går skrudde vi på tven for første gang på turen for å se litt trash tv, som heldigvis ikke så trash likevel, og i dag har vi vært på kino med skittles og junior mints som snacks. Helt umerkelig har vi også begynt å droppe å oversette ord til norsk når vi snakker. En uvane som vi forhåpentligvis legger igjen på flyet.
Sånn ellers er det varmt. Nå nærmer klokka seg ett på natta, og det er fortsatt som en varm norsk sommerdag ute. Og i dag var det overskyet. Det gir i alle fall Anniken og meg mulighet til å bruke våre dyrt tilegnede Vegas-kjoler/skjørt.
I morgen trekker vi så smått mot Minneapolis.

Oh my god! What are they doing?

Jo, vi hopper. I dag har vi hoppet masse i Grand Canyon. Noen kalte oss suicidal, men det gikk da bra denne gangen også.

Grand Canyon var sykt. Sykt, sykt, sykt. Jeg leter etter andre ord å beskrive det med, men jeg finner de ikke. Som en av de andre turistene sa det mens han sto ute på kanten: It's ok when you look down at the bushes, but then you look further and further, and you're like, "oh".
Så endte vi opp på Lu Lu's Sleep Ezze Motel i Page. Noen ganger er Lonely Planet rett og slett genialt. Ei middelaldrende par tar imot oss, gir oss et rom, og sender oss rett på supermarkedet med et rabattkort og "as long as it's dead, we can grill it".
Vi kjøpte alt som var godt. Tomater, sopp, steik, reker, asparges og mais. Og de grillet. Mmmmm. Vi tar med et par tips hjem.

Masse sushi, men ingen lue

Jeg har gått på tidenes budsjettsmell. Ikke fordi jeg har gamblet så mye, men fordi Vegas er Vegas. Det er et helt eget univers. Midt ute i ørkenen ligger det plustelig en by hvor alt som er feil er riktig, man ikke vet helt hvor man er, og i alle fall ikke når det er.
Det knappe døgnet i Sin City var surrealistisk fra start til slutt. Fra "the valet" tok over bilen vår, til vi sjekket inn på hotellet som hadde løver i bur, til den konstante lyden av pengespill, til stripperne ved rullettbordene, til vaktelen og kamskjellene til middag, til sushi til forkost og så videre og så videre. Det var uforglemmelig, både på godt og vondt. Og det var for one night only. Adri mer Vegas, sier jeg. Kanskje.
Nå sitter jeg på et motellrom i en by i Arizona. Kingman heter den. Det kryper kakkerlakker rundt omkring på gulvet vårt, og jeg er helt svett av varmen tross at det nærmer seg midnatt.
Men livet er fint. Det går bare litt på sparebluss fra nå av.

Jeg skal kjøpe meg lue i Vegas

Etter to dager i skogen, er vi på veien igjen. I dag følger vi GPS-dama langs freewayen til selveste Las Vegas. Som jeg gleder meg! Der skal det bli biff, sushi og rullett. Og kanskje litt champagne. Jeg har nemlig til gode å feire semesteroppgave-karakteren enda. Den ble bra.
Jeg tenkte også å klippe meg i Vegas. Langt hår på road-trip passer dårlig. Men nå vet jeg ikke om jeg tør. For å si det sånn, så kommer jeg til å bli veldig brun på høyre side av hodebunnen. Og på høyre skulder. Anniken kommer til å bli brun på venestre underarm og over knærne. Martin er litt mer vant til "the sothwest sun", og har foreløpig berget ganske bra. Men vi har blitt gode på solkrem. Og det er bra, for det blir visst bare verre...
I Vegas skal jeg også kjøpe meg ei ny lue. Den gamle ligger igjen et sted på Golden Gate Bridge.

State of California

I dag sto vi opp i Santa Cruz, spiste frokost i Monterey, brente føttene våre på sanda i Big Sur, spiste burger i ingenmannsland, be solbrent på veien, og legger oss til å sove i Visalia.
Vi cruiser gjennom California i denne:

...og jeg elsker det. Jeg har fylt to minnekort på to dager. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det.
Så kan jeg si til pappa som påstår at de er på en plass som er så mye finere enn noe sted i USA; You're on. Her er dagens bidrag fra oss her vest:

Det er litt vanskelig å ta bilder av steder som er så fine. Man klarer liksom ikke å rettferdigjøre dem på et bilde.
Sånn ellers har Anniken kjøpt seg klatresele, Martin har kjøpt seg hjelm, og jeg har kjøpt meg en kopp. På den står det Life is good.

Pakker og leter

Akkurat nå pakker jeg for livet. Det er tre og en halv time til jeg setter meg på bussen og starter turen mot USA. Likevel har det ikke helt gått opp for meg at jeg skal reise.
Nå pakker jeg. Som vanlig ble det ganske sånn i siste liten. Og som vanlig tar det mye lenger tid enn det burde fordi jeg ikke finner ting.
Jeg har i alle fall med meg passet. Da går det bra.
Neste gang jeg blogger er jeg sånn ca 9 tidssoner lenger vest, og forhåpentligvis litt solbrent.

I dag har jeg plukket liljekonvall med farmor

Et sted mellom hvitveisen og jordbæra blomstrer linljekonvallen. Det beste av alt: den lukter like godt som den ser ut.

Det er sånne ting jeg gjør for tiden. Jeg plukker liljekonvall, lærer meg å gå på line, leser, ligger ute når det er sol, ser film når det regner. Og så spiser jeg ganske mye. Sånn har dagene gått i snart tre uker. Det er utrolig hvor fort tiden går selv om dagene går så sakte, og jeg har ikke fått gjort halvparten av alt jeg tenkte jeg skulle gjøre i løpet av disse ukene.

Det jeg derimot har lyktes med, er å tilpasse meg USA-tid. "Være oppe lenge, sove lenge", sier storebror. Det har passet meg utmerket.

Neste uke er jeg der. Tenk det!